Våre tidligere bernere...

Vår første berner ble født i februar i 1985. Det har vært noen fine år med berner i hus, og her er litt av forhistorien til at berner sennenhund ble vår rase...

Jeg har alltid ønsket meg egen hund, men siden ingen i min familie delte denne interessen klarte jeg aldri å mase meg til min egen firbente venn da jeg var barn.

Jeg flyttet etterhvert sammen med Jan Erik som jeg nå har bodd sammen med i snart 30 år ( sååå lenge allerede...) Han var heldigvis enig om at når forholdene lå til rette for det med bolig skulle vi skaffe oss hund. Øverst på ønskelista sto Irsk Ulvehund, en flott og majestetisk rase som jeg ennå synes er fantastisk fin. Så en dag, det var vel i 1983 fikk jeg se det vakreste jeg noen gang hadde sett... En hund, passe stor, nydelige farger og herlig pels, men hva var det for slags rase - hadde aldri sett en slik hund før jeg, men allerede da visste jeg at det var hunderasen vår! Fant så ut at dette var en berner sennenhund, tok kontakt med NKK og fikk adresse og telefonnummer til valpeformidler og klubb som den gang var KSS - klubben for store selskapshundraser. Meldte meg inn i KSS i 1983 eller 1984, i -84 kjøpte vi også huset der vi bor nå, og tiden var inne til å skaffe seg sin egen berner sennenhund...

(Bounty II - Krisi's 1. Rita)

Jojan's Boris II, vår første berner, han som lærte oss nybegynnere det å bli hundeeiere... Vi henta Boris i Nybygda i Brumunddal, hos Jorunn og Jan Olav Høiby midt i april 1985. Endelig skulle min drøm om egen hund gå i oppfyllelse!
Boris, som viste oss at teori og praksis er to vidt forskjellige ting når det gjelder hundehold og hundeoppdragelse (eller hundeeieroppdragelse...)
Han vokste seg til å bli en stor og flott hund som hadde mange gode kvaliteter. Med Boris dro vi på vårt første pinsetreff i 1986 og vi fikk våre første gode venner i bernermiljøet.
Vi reiste på endel utstillinger, og selv om han ikke var noen stjerne i ringen fikk han da et cert og tre CK, beste plassering var BIM på Nesbyen i 1988 - gjett om det var to stolte eiere da!
Boris var også avlsgodkjent, uten at det ble den helt store suksessen. Han fikk totalt 1 stk. levende født valp etter seg, Cita fra Varhaug på Jæren, som faktisk ble Bjørg W. Andreassens første berner....
Da Boris var fem år fant vi ut at en berner, det er jo ikke nok og i begynnelsen av Juli 1990 kom bernerhanne nummer to i hus - Marivig's D-Nimbus.
Ikke lenge etter at vi hadde hentet Nimbus ble Boris syk, han ble halt, fikk kraftig feber som varte i flere uker og han hadde stiv nakke. Det tok 2 1/2 måned før vi tok den tunge beslutningen om å la ham få slippe. Diagnosen som dyrlegen omsider kom frem til var Leukemi. I ettertid har jeg skjønt at det var en boreliainfeksjon som tok livet av Boris, men på den tiden hadde ikke vi hørt noe om at flåtten kunne være farlig. Boris hadde alle klassiske symptomer på en slik infeksjon men dessverre hadde verken vi eller dyrlegen noen kunnskap om dette.
Vi vil alltid huske Boris som vår gode læremester som brakte oss inn i den fantastiske hundeverden på både godt og vondt...

(N UCH Jesper - N UCH Tiroheimens Jeiwah)

Marivig's D-Nimbus - vår andre berner. Her skulle vi få litt å jobbe med viste det seg. Nimbus henta vi i begynnelsen av Juli 1990 hos Anne Mari og Dagfinn Wiig i Sannidal. En herlig mørk liten krabat, som skulle vise seg å bli vår lille nervebunt...
Allerede da vi fikk Nimbus i hus skjønte vi at her var det en liten tass som syntes det meste var litt skummelt... Enten det var høye lyder, mannfolk generellt og etterhvert også tordenvær og fyrverkeri... Ganske mange av Nimbus sine nyttårsaftener ble tilbrakt på en madrass under trappa i Jan Eriks trygge armer, eller langt til skogs i mørket og stillheten.

Han var en liten ramp da vi gikk på dressurkurs, men etterhvert som han vokste til var han stort sett veldig grei, lett å ha med å gjøre for oss som kjente ham.
I oppveksten hadde han dessverre noen leie episoder med voksne hannhunder som tok ham kraftig, dette i tillegg til hans svake psyke gjorde at han etterhvert utviklet en ganske så kraftig hannhundaggressjon. Vi tok våre forholdsregler for dette og det var ikke så mange episodene han var borte i, tross alt.
Noen utstillinger var vi på, men det ble heller dårlige resultater...
Han fikk en HP og plassering i vinnerklasse, ellers ble det blått eller null faktisk, null på grunn av underbitt/uryddig bitt.
Nimbus hadde forøvrig en flott pels, den gamle gode "fotside" typen. Husker at dommerne på Hunderfossen i 1996 var veldig imponert over pelsen hans (men desto mindre imponert over tennene...).
Allerede i 1992 var det tid for å få en ny berner i hus - hanne nummer tre ble Nye Boris Bailando... Halvannet år var det mellom disse gutta, og det gikk stort sett greit selv om de hadde noen sammenstøt da Boris var i puberteten, mest på grunn av eieres ukyndighet - det må vi bare innrømme! Samlivet deres gikk stort sett veldig bra, og Nimbus var veldig knytta til Boris, lå inntil ham hver natt, og Boris holdt ørene hans gullende rene.
I slutten av april 1997 la jeg merke til noen kviselignende saker på hodet til Nimbus, dyrlegen ble kontaktet og biopsi ble tatt. Godartet var svaret, men de bare vokste og vokste og ble flere og flere. Riktig stygge var de, væsket og blødde etterhvert og vi skjønte at noe var alvorlig galt. 27. mai sovnet Nimbus inn hos dyrlegen og diagnosen var Malign Histiosytose, den beryktede "bernerkreften"... Savnet var stort etter den lille nervebunten vår, både hos oss og Boris...

(N UCH York V Nesselacker - Lisa Rubia)

Nye Boris Bailando - vår tredje bernerhanne...
Boris sitt liv var egentlig ganske dramatisk helt fra starten av.
Han ble født hos Ann-Kristin og Håvard Hansen på Åsvang, og da valpene var tre uker gamle døde moren deres. Da overtok bestemor (Krisi's 10 Amanda Chiquita) ansvaret, fikk melk og sørget for at de små likvel fikk vokse opp som vanlige valper.
Det var tre valper i kullet til Boris (egentlig fem, men to døde ganske raskt), og det var ingen tvil om hvem vi ønsket oss da vi var oppe for å hilse på dem Påskeaften i 1992.